Is this the beginning of the death of NATO?
by Dan-Viggo Bergtun
It is an unpleasant truth that few in the Norwegian public dare to say out loud, but which today lies open to those who actually follow geopolitics without a filter. NATO is not about to weaken. NATO is about to die. Not with a bang, but with a political rot that started long before Ukraine and is now bursting into full public view. What we see today are the contours of the end of an alliance that is no longer capable of solving a single task it claims to have been created for.
Over twenty years ago, I sat at NATO headquarters in Brussels, briefing Kai Eide, then Norway’s ambassador to NATO. His words have remained with us ever since. “NATO will not survive a strategic defeat in Afghanistan ,” he said. ” That would destroy the alliance’s credibility.”
In retrospect, we know how accurate that was. Afghanistan was not just a military collapse. It was a political crash that revealed that the alliance has no capacity for strategy, coordination, or long-term planning. An empire fell into the sand without dignity, and what was left was an alliance that suddenly lacked identity.
Many, including myself, believed that Jens Stoltenberg would be able to breathe new life into NATO after its failure. That he would renew the alliance, build strength and create direction. Instead, his generation of leadership became the very confirmation of decay. He raised the rhetoric, but not the reality. He called for unity, while the United States made all the decisions. He talked about peace, while consistently blocking diplomacy. He promised strength, but left behind an alliance that does not even have a place at the table when the end of the war is to be discussed.
Most revealingly, both Putin and the US are now completely bypassing NATO on the issue of peace in Ukraine. Russia sees NATO as a party to the war. The US sees NATO as a logistical organization. Neither sees the alliance as a political force. This is not a coincidence. It is the result of decades of failed strategy, blind obedience, and a leadership that has replaced realpolitik with slogans.
NATO has been reduced to an apparatus for arms transfers, not an institution for security. The alliance’s members no longer follow their own interests, but American directives. Europe has lost its geopolitical autonomy. And when the final negotiations in Ukraine one day come, NATO will be as absent as a museum piece. A relic from a time when the West believed it could still rule the world.
The question is not whether NATO will survive this century. The question is whether NATO will even survive the next decade. When an alliance loses its ability to create peace, loses the respect of its adversaries, loses relevance among its own members, and loses its connection to the global balance of power, then the death process has already begun.
And that is exactly where NATO stands now. Not as a shield for the EU and Europe, but as a system that no longer understands that the world has moved on.
This is not a crisis for NATO. It is the end.
Er dette begynnelsen på døden for NATO?
Det er en ubehagelig sannhet de færreste i norsk offentlighet tør å si høyt, men som i dag ligger åpent for de som faktisk følger geopolitikken uten filter. NATO er ikke i ferd med å svekkes. NATO er i ferd med å dø. Ikke med et smell, men med en politisk råte som startet lenge før Ukraina og som nå brister i full offentlighet. Det vi ser i dag er konturene av slutten på en allianse som ikke lenger evner å løse én eneste oppgave den selv hevder å være skapt for
For over tjue år siden satt jeg i NATO-hovedkvarteret i Brussel i briefing med Kai Eide, som da var Norges NATO-ambassadør. Hans ord har merket siden. «NATO vil ikke overleve et strategisk nederlag i Afghanistan», sa han. «Det ville rive bort alliansens troverdighet».
I ettertid vet vi hvor presist det var. Afghanistan ble ikke bare et militært sammenbrudd. Det ble et politisk krasj som avslørte at alliansen ikke har kapasitet til verken strategi, koordinering eller langsiktig planlegging. Et imperium falt i sanden uten verdighet, og det som sto igjen, var en allianse som plutselig manglet identitet.
Mange og jeg med trodde Jens Stoltenberg skulle klare å blåse nytt liv i NATO etter fiaskoen. At han skulle fornye alliansen, bygge styrke og skape retning. I stedet ble hans generasjon av lederskap selve bekreftelsen på forfallet. Han løftet retorikken, men ikke realiteten. Han ropte om enhet, samtidig som USA tok alle beslutninger. Han snakket om fred, samtidig som han konsekvent blokkerte diplomati. Han lovet styrke, men etterlot seg en allianse som ikke en gang får plass ved bordet når krigens slutt skal diskuteres.
Det mest avslørende er at både Putin og USA nå forbigår NATO fullstendig i spørsmål om fred i Ukraina. Russland ser NATO som en part i krigen. USA ser NATO som en logistikkorganisasjon. Ingen av dem ser alliansen som en politisk kraft. Dette er ikke en tilfeldighet. Det er et resultat av tiår med feilslått strategi, blind lydighet og en ledelse som byttet ut realpolitikk med slagord.
NATO er redusert til et apparat for våpenflyt, ikke en institusjon for sikkerhet. Alliansens medlemmer følger ikke lenger egne interesser, men amerikanske direktiver. Europa har mistet sin geopolitiske autonomi. Og når sluttforhandlingene i Ukraina en dag kommer, vil NATO være like fraværende som en museumsgjenstand. En relikvie fra en tid der Vesten trodde det fortsatt kunne styre verden.
Spørsmålet er ikke om NATO overlever dette århundret. Spørsmålet er om NATO i det hele tatt overlever det neste tiåret. Når en allianse mister evnen til å skape fred, mister respekten fra motstandere, mister relevansen hos egne medlemmer og mister forbindelsen til global maktbalanse, da har dødsprosessen allerede begynt.
Og det er akkurat der NATO står nå. Ikke som et skjold for EU og Europa, men som et system som ikke lenger forstår at verden har gått videre.
Dette er ikke en krise for NATO. Det er begynnelsen på slutten.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
***
WtR